Hjelp smitter – fortell om det gode du gjør!

Gjesteblogg av Øyvind Kvalnes, førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI

For et par år siden ga jeg ut boka Hjelp: Hvordan kan vi gjøre en forskjell for andre? Den bygger på samtaler med folk som har erfaringer med å hjelpe eller få hjelp. Det jeg oppdaget underveis var at hjelpere gjerne var svært forsiktige med å dele historiene sine om hvordan de har stilt opp for folk i krise. De ønsket ikke oppmerksomhet om sin egen innsats. Det er forståelig. Hjelp er noe vi gjør for at andre skal få det bedre. Derfor kan det kjennes ubehagelig å få søkelyset på seg selv som hjelper. Vi vil nødig oppfattes som skrytete eller selvopptatte.

Et eksempel jeg har sett på er Utsira. Utsira har i mange år vært blant kommunene i Norge hvor folk gir mest penger pr. innbygger til humanitære aksjoner. Til Haugesunds Avis forklarer sirabu Lodvar Mathiassen hvorfor det er slik: «Vi er vokst opp med å gi. Det ligger i folkesjela her. Vi skal gi så det svir.»

At folk fra Utsira og enkelte andre kommuner alltid er ekstra gavmilde, er et eksempel på at hjelp er smittsomt. Folk som enten får hjelp selv, eller er vitner til at andre hjelper og får hjelp, blir gjerne inspirert til å hjelpe selv. De får en opplevelse av at det går an. Det der kan jeg også gjøre. Fantasien får hjelp til å oppdage hvordan vi kan støtte mennesker som trenger det.

Både eksempler som det fra Utsira og forskning viser at hjelp er smittsomt. Dette gjør at hjelpere har god grunn til å overvinne blygselen og motviljen til å fortelle. Ved å dele sine erfaringer, kan de aktivisere andre. En av dem jeg snakket med under arbeidet med boken var Lindis Hurum fra Leger Uten Grenser. Hun var en av dem som jeg opplevde var forsiktige med å sette søkelys på sin egen innsats. Etter samtalene våre ble hun inspirert til å dele, og skrev boka Det finnes ingen andre – det er bare oss, om erfaringene sine med å redde båtflyktninger i Middelhavet, og andre dramatiske feltoppdrag. Trolig er det en bok som har bidratt til å spre forståelsen for at det nytter å hjelpe, og at hver enkelt har et ansvar for å komme seg opp av stolen og prøve å gjøre en forskjell. Vi kommer ingen vei med hjelpsomheten uten å ha synlige eksempler på hvordan det går an å gjøre en forskjell for andre.

Biologen David Sloan Wilson har over flere år hatt en forskningsprosjekt i byen Williamsburg i USA, hvor han selv bor. Der har han sammen med andre forskere forsøkt å kartlegge hjelpsomheten i befolkningen. Til sin overraskelse fant de ut at det var store lokale forskjeller. I noen nabolag var det vanlig å stille opp for hverandre, i andre måtte folk klare seg selv. Hva var forklaringen? I hovedsak ser det ut til å ha lite å gjøre med indre kvaliteter hos borgerne. Det handlet mer om hva som er etablert praksis. Flytter du inn i et strøk hvor det er normalt å hjelpe, så blir du fort en sånn person selv. Havner du derimot i et område hvor hjelpsomhet er sjeldent, så innretter du deg deretter og blir passiv selv.

Jeg tror vi trenger å bli flinkere til å feire og markere hjelpsom adferd. Det finnes en blygsel på dette området som hindrer smitte. Når vi holder tett om hjelp kan det også bidra til å legitimere en passiv innstilling. Ingen andre her stiller opp, så hvorfor skal jeg gjøre det? Da er det bedre å løfte fram de som hjelper, og bidra til en stolthet rundt det å gjøre en innsats for andre. Da normaliserer vi den hjelpsomme adferden, og senker terskelen for at andre også engasjerer seg.

Les mer

Fyrstekake, takk!

Gjesteblogg fra Elin Marie Andreassen: 

Disse ordene ble en gjenganger rundt bordene i festsalen ved Tiller helse- og velferdssenter, da Engasjert Byrå ga bort dagen til beboere og brukere ved senteret. Vi skjønte veldig fort at fyrstekake var en sikker vinner.

Da jeg henvendte meg til Engasjert Byrå tidligere i år, for å gi bort dagen min, ante jeg ingenting om hvor det ville føre meg. Jeg begynte raskt å glede meg, da Maria i Gi bort dagen ringte og spurte om jeg ville være med Marianne og Catharina fra Engasjert Byrå på et av byens helse- og velferdssenter. Så gøy, tenkte jeg! Om morgenen den 29. februar kjente jeg også på sommerfugler i magen. Gode sommerfugler.

Under besøket ved Tiller helse- og velferdssenter blir jeg raskt fanget av mangfoldet blant menneskene der. Noen trilles inn i festsalen i rullestolen, mens andre spaserer målrettet med rullatoren sin. Noen er kakemonser som ikke nøler et sekund før de bestemmer seg for hvilken servering de vil ha. Fyrstekake må det være. Og kaffe til. Andre synes det holder med den ene kaffekoppen. Mens Marianne leser fra boken Vennligheten kommer lytter mange svært oppmerksomt, mens andre har problemer med å følge med på høytlesningen. Det er forresten da det slår meg; bygger vi helse- og velferdssentre uten å legge inn teleslynge?

Etter høytlesningen foreslår en ansatt at vi skal synge La oss leve for hverandre. Så klart skal vi det! Dagen handler jo om akkurat det. At vi ikke kom på det sjøl? Etter å ha fisket frem mobilen og litt beskjemmet googlet etter teksten, så synger jeg med. Deretter snakker vi sammen. Beboerne, brukerne, de ansatte og vi som er der for å gi bort litt av tida vår. Og så kjenner jeg på hvor fint det er at de som bor på Tiller helse- og velferdssenter vil gi bort litt av sin tid til oss også. Til disse gode samtalene. Sjøl fikk jeg snakke med hun som var gift med en tidligere hurtigrutekaptein. Det var røft å seile over Folda, kunne hun fortelle. Og det er vanskelig å motsi henne. Folda kalles også havets kirkegård, og et av de største norske skipsforlisene i fredstid skjedde her, da hurtigruteskipet Sanct Svithun gikk ned i 1962. Jeg undrer meg på om hun var redd, kapteinsfruen, mens hun var hjemme på land og visste at ektemannen seilte over dette beryktede havstykket.

Da beboere og brukere har forlatt festsalen, får vi tid til å snakke med Kristin, som har vært aktivitør ved senteret i 4 år. Mens hun forteller om hvorfor hun jobber som aktivitør, og hvor mye pris hun setter på at vi kommer og steller i stand denne kaffestunden for beboerne, så tenker jeg at hun må være verdens mest engasjerte aktivitør! Hun forklarer med stemmen, med øynene og med hele kroppen, og jeg tror henne fast og fullt når hun forteller om det meningsfulle i arbeidshverdagen. Jeg håper vi har mange slike som Kristin på helse- og velferdssentrene våre.

Tilbake på kontoret synker jeg ned i stolen, og tenker tilbake på det jeg fikk være med på i dag. Møter med mennesker, som har så mange historier å fortelle. Det blir garantert ikke siste gang jeg gir bort dagen, og som aktivitør Kristin sa; det skal så lite til.

Denne bloggposten er opprinnelig publisert på http://www.elinmarie.no/

Les mer