Gjesteblogg av Øyvind Kvalnes, førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI

For et par år siden ga jeg ut boka Hjelp: Hvordan kan vi gjøre en forskjell for andre? Den bygger på samtaler med folk som har erfaringer med å hjelpe eller få hjelp. Det jeg oppdaget underveis var at hjelpere gjerne var svært forsiktige med å dele historiene sine om hvordan de har stilt opp for folk i krise. De ønsket ikke oppmerksomhet om sin egen innsats. Det er forståelig. Hjelp er noe vi gjør for at andre skal få det bedre. Derfor kan det kjennes ubehagelig å få søkelyset på seg selv som hjelper. Vi vil nødig oppfattes som skrytete eller selvopptatte.

Et eksempel jeg har sett på er Utsira. Utsira har i mange år vært blant kommunene i Norge hvor folk gir mest penger pr. innbygger til humanitære aksjoner. Til Haugesunds Avis forklarer sirabu Lodvar Mathiassen hvorfor det er slik: «Vi er vokst opp med å gi. Det ligger i folkesjela her. Vi skal gi så det svir.»

At folk fra Utsira og enkelte andre kommuner alltid er ekstra gavmilde, er et eksempel på at hjelp er smittsomt. Folk som enten får hjelp selv, eller er vitner til at andre hjelper og får hjelp, blir gjerne inspirert til å hjelpe selv. De får en opplevelse av at det går an. Det der kan jeg også gjøre. Fantasien får hjelp til å oppdage hvordan vi kan støtte mennesker som trenger det.

Både eksempler som det fra Utsira og forskning viser at hjelp er smittsomt. Dette gjør at hjelpere har god grunn til å overvinne blygselen og motviljen til å fortelle. Ved å dele sine erfaringer, kan de aktivisere andre. En av dem jeg snakket med under arbeidet med boken var Lindis Hurum fra Leger Uten Grenser. Hun var en av dem som jeg opplevde var forsiktige med å sette søkelys på sin egen innsats. Etter samtalene våre ble hun inspirert til å dele, og skrev boka Det finnes ingen andre – det er bare oss, om erfaringene sine med å redde båtflyktninger i Middelhavet, og andre dramatiske feltoppdrag. Trolig er det en bok som har bidratt til å spre forståelsen for at det nytter å hjelpe, og at hver enkelt har et ansvar for å komme seg opp av stolen og prøve å gjøre en forskjell. Vi kommer ingen vei med hjelpsomheten uten å ha synlige eksempler på hvordan det går an å gjøre en forskjell for andre.

Biologen David Sloan Wilson har over flere år hatt en forskningsprosjekt i byen Williamsburg i USA, hvor han selv bor. Der har han sammen med andre forskere forsøkt å kartlegge hjelpsomheten i befolkningen. Til sin overraskelse fant de ut at det var store lokale forskjeller. I noen nabolag var det vanlig å stille opp for hverandre, i andre måtte folk klare seg selv. Hva var forklaringen? I hovedsak ser det ut til å ha lite å gjøre med indre kvaliteter hos borgerne. Det handlet mer om hva som er etablert praksis. Flytter du inn i et strøk hvor det er normalt å hjelpe, så blir du fort en sånn person selv. Havner du derimot i et område hvor hjelpsomhet er sjeldent, så innretter du deg deretter og blir passiv selv.

Jeg tror vi trenger å bli flinkere til å feire og markere hjelpsom adferd. Det finnes en blygsel på dette området som hindrer smitte. Når vi holder tett om hjelp kan det også bidra til å legitimere en passiv innstilling. Ingen andre her stiller opp, så hvorfor skal jeg gjøre det? Da er det bedre å løfte fram de som hjelper, og bidra til en stolthet rundt det å gjøre en innsats for andre. Da normaliserer vi den hjelpsomme adferden, og senker terskelen for at andre også engasjerer seg.